25. august I morges det er so mørk, nattengrå regn klattrer fra en nattengrå himmel og det er vanskelig for solen å vekke, hver dag han ligger noen minuter mer i sangen. Vi er tilbake på dongeribukserværet og to natten siden jeg dromde om Åre igjen, at vi var på bilen på morges på veien fra Trondheim til fjellene og snø skimret som champagnebuller på bilens lys, gyld-blå og så lett. En liten minne for feirer helgen, etter en vanskelig uke, tungt med lange dager når jeg måtte vekker for mye forsen, for jobber. Jeg hørde til flere Stabat mater under uken, og hade en mini-Requiem konkurs på ørene, men i går jeg vak med Jæren i minne, og sang for en liten jentens fodselsedagen: så godt nyttår min kjære / måtte dette gir deg fred / måtte dette året få deg til å se / alt det gode du har rundt deg / alt det du har fått til / alt det gode du har fått til å skje ... Og plutselig vi er tilbake i vår liten dansk leiebilen, vi følger Morten som dra rask til Ogna, rask fordi matchen England-Croatia vil begynner kl 8, Ogna, fordi vi vil sove der i deres hytte. Jeg visser til høyre, men jeg kjenner ikke enda hva som Arne Garborg skrivet om nordsjoen, utanfor i vest, bryt havet på, jeg tenker bare, der er en kjempefint kyst, åpen til himmelen, en tømt lekeplass for solen og vind. Nå kommer en form som ser ut som en stort stein, de er så rik i stein der i Jæren; men jeg visser igjen, den er båten fra video om ’Balladen om deg’! Aie! Skynd deg, tar en bild, sier jeg til min søn. Den nesten dag vi kommer tilbake til Vigrestad med Hallvard og Eirik, jeg visser båten igjen, jeg tenker, kanskje. På fredag med datteren min, vi tar bilen og dra tilbake til Vigrestad, parkerer den og går ut på fot, dyttet på vinden, og kommer nær til skipsvraken men ikke fornære, for i virkelighet der finnes kyr der også, en kan ikke ser dem på video, men vi kjenner fransk Charolais kyr og gir dem romme. Jeg tar en bild fra langt, og med Julia, en liten smilende pølse pakket inn i hennes soveposen mot vinden, vi går tilbake til bilen. Er denne, samme båten?

23. august I morgon er jenten mins fodselsedagen ; hun vil komme hjem fra Amerika på søndag. Hun var der fem uken i sommaren med hennes far og vil komme tilbake med tungt bagasje og en bedre aksent. Før, jeg tenkte det var vanskelig at hun skal være langt, men jeg føler forandret nå. Hun er åtte år gammel i morgon og det er viktig at hun kjenner hennes far og hans land. Det er alltid rårt å være langt fra kjæreste, spesielt når de er barn. Som mor eller far, vi tenker vi må ’veiller’; fransk ord føler best her, fra den kommer ’surveiller’ og ’la veillée’ en gjøre her i landsbygd, når en kjære er død, nærmeste kommer til hjemme å vente med kroppen gjenomm natten. Det kommer fra baby-dager, når hver fysisk opplevelse trenger var svår; en bryst, et bad, en klem. Men det er en vekker vekst, for barn og foreldre, når barn gjører det selv. Jeg er alltid glad å sier sine voksne-prosessen, når hun sier, ’I do it.’ Jeg føler nå vår skilte-sommarer er viktige for begge to, jenten og mor. På Kristin Lavransdatter to natten siden, jeg har lest om ett øyeblikk når Kristins mør visser hennes man og Kristin ridder av; hun bad dem, lev vel. Alle jeg føler om min barn er derrinne; alle kjærlighet, alle håp, alle mellomrommet. Hun vil komme tilbake med gode historier.