23. august I morgon er jenten mins fodselsedagen ; hun vil komme hjem fra Amerika på søndag. Hun var der fem uken i sommaren med hennes far og vil komme tilbake med tungt bagasje og en bedre aksent. Før, jeg tenkte det var vanskelig at hun skal være langt, men jeg føler forandret nå. Hun er åtte år gammel i morgon og det er viktig at hun kjenner hennes far og hans land. Det er alltid rårt å være langt fra kjæreste, spesielt når de er barn. Som mor eller far, vi tenker vi må ’veiller’; fransk ord føler best her, fra den kommer ’surveiller’ og ’la veillée’ en gjøre her i landsbygd, når en kjære er død, nærmeste kommer til hjemme å vente med kroppen gjenomm natten. Det kommer fra baby-dager, når hver fysisk opplevelse trenger var svår; en bryst, et bad, en klem. Men det er en vekker vekst, for barn og foreldre, når barn gjører det selv. Jeg er alltid glad å sier sine voksne-prosessen, når hun sier, ’I do it.’ Jeg føler nå vår skilte-sommarer er viktige for begge to, jenten og mor. På Kristin Lavransdatter to natten siden, jeg har lest om ett øyeblikk når Kristins mør visser hennes man og Kristin ridder av; hun bad dem, lev vel. Alle jeg føler om min barn er derrinne; alle kjærlighet, alle håp, alle mellomrommet. Hun vil komme tilbake med gode historier.