26. mai En gang i Burkina de var en fest etter Jul-messen på kyrkan; alle prestene, nonnene, og biskop var samme med oss, som var ingenting, i et stort rom, der fantes et bord, tungt med mat, og så mange plast-stoler rundt en stor tom plass. Naturligvis alle ut var svart og varmt, å surre med nattensliv, derinne var is-blå med noen flakkende lysrør, og vi hade musikk, som spillet høylytt fra sprakende høyttalerne. Kvinne med kvinne vi snakka, om var pagnes, om mat om messen om hva vi måtte gjøre, man med man, jeg vite ikke hva de snakka om. Men ingen danste. Vi glemte regler. Back in 1957, hører jeg, we had to dance a foot a part. Men det var Africa, i 2000, musikk var burkinabisk, på en katolisk festen og ingen kjente hva vi måtte gjøre. I alle andre fester, en danser, barn, eldre, en danser. Plutselig, biskopen stod opp. Han var kort, fint, snakka lite men hver ord var rett, og godt. Han tatt plastic-stolen hans, og begynte å danser, et smil på ansikt hans. Sa han, jeg må danser med en stol, fordi en vill ikke danser med meg. Og vi lo alle om oss, som stod der som trær rundt dansegulv. Slik vi danste, samme, a foot a part. Jeg føler det er likesom norsk-rommet, vi trenger begynner, selv om vi kjenner ikke alle regler.