Tjuetoende april : hvor er dere? Uken gikk så rask, for mye arbeid og forlitt søvn. Nå lørdag er her igjen og fortsatt solen skinner. Norsk-læring var mindre i uken, bare to samtaler med min norsk venn for å snakke om alle som blomster i hage (kirsebærstre, morellotrær, epletrær, pærentre, plommertrær, bjørketre og syrinene, løntrær, forglemmegei, og nesten roser) og kontrakter. Min kjæreste datter (min eneste jente, ikke diskriminering) har kommit hjem, gummistøvlene fullt med sanden og ny fregnene på hennes nese etter uken i skolans-reisen till stranden. Været er så fint nå at vi er likesom ubekymret Californians, har vi glemt regn, en spiser pølser på barbecue og melon fra Morocco, tung med sukker og karbon. Jeg gjøre passiv-læring i uke, telefon snakker norsk nå, GPS også, det er så artig å høre ’Andouillé-Neuville’ i en norsk-aksent. Ordførers kone sa till meg når vi gikk å velge planterer for plante-salget at jeg vill angre å være alene når jeg er gammel slik jeg må setter meg på en dattningnettsed og gjøre passiv-dattning. Å bo på verdens-ende er det vanskelig for finner kjærlighet, en kommer her alrede gift o å dø. Men kylllingar og fugler og kur og katter og hundene og hage og barn er gødtgjørelse, for passere tiden.