dagbok, mandag 10. august 2020 Jeg tror at jeg fortsatt er redd for å skrive på en måte. Det er faktisk en aktivitet som jeg få mye ut av, som lar meg ha sjansen til å få ut tankene fra hodet mitt på en sunn måte. Jeg liker skriving. Men, som jeg erfart da jeg var på universitet, jeg har vanskelig for å begynne. Kanskje på grunn av mitt indre behov for perfeksjon. Jeg blir engstelig, og så begynner jeg å prokrastinere fordi dypt inne i meg vet jeg at det ikke er mulig å skrive ned tankene mine slik at jeg klarer å få andre til å nøyaktig forstå hvordan jeg oppfatter verden. I tillegg kan mine skrivinger virker usammenhengende, særlig hvis jeg skriver slik jeg gjør nå; uten en plan, uten mulighet til å redigere det, uten et bestemt begrep eller spørsmål som jeg må forholde meg til. Så ender jeg opp med en side, et ark fullt med ord, uttrykk, setninger. En springende, målløs tekst som skrives på bekostning av min tid, men heldigvis ikke må belemre livet andre. (Noe som jeg skrev i dagboken min, fordi jeg prøver å skrive noe hver dag)