Fjelltur til Szklarska Poręba - Del 2 Sola framtrådte seg bakfra fjellet og skinte over de hvite utsiktene. Jeg kunne husker drøssevis små elver strømte ved bakkene med snødekkede stein, det virket jo som en stripe med skinnende prikk på. På et tidspunkt, gikk vi forbi en liten landsby med bare en kirke som skiller seg fra andre husene fordi som mange byer i Europa er kirker de høyeste. Jeg ble fascinert selvfølgelig, det var ikke en scene som man kunne se noen gang. Navnene til disse stedene fortalte meg hvor høye stod vi; Szklarska Poręba Dolna, Średnia, Górna, som betydde lav, medium og topp. Til slutt var vi på senitet. Det var ubeskrivelig, utrolig, og ekstraordinært, jernbanestasjonen ligger akkurat på en høyde som gir en oversikt over landsbyen Szklarska Poręba. Røyken fra skorsteinene, snødekkede takene, snøhvite høyfjell som ble målt 1194 meter over havet. Jeg rushet meg ned holdende mobilen min, ønsket å finne den ruten som fører til Wodospad Kamieńczyka midt på nasjonalparken. Langs veien, holdte jeg med å sveipe snøen fra iskalde steingjerder. Det føler ut som frysende sukker, for snøen er både hvit og klissete. Veien til parken har mange svinger som snur seg langs fjellformasjoner, og endelig, på et kryss, var det en liten rute, som stiger veldig bratt. Det ser ut som at hvis man fallet, så ville man rett og slett velte ned over. Uten å nøle, satt jeg i gang. Jeg er vant til å gå på fjelltur fordi mitt land er fjellrik også, likevel skråninger dekkede av snø, det var enda hardere enn jeg forventet det. Ikke på grunn av at de er glatte men frysende veier er rett og slett vanskelig å tråkke på. Å gå på snøen lager slike knirkende lyder akkurat som du gnir vinduene med hender. For å være ærlig var det ikke behagelig å reise om vinteren fordi du svetter mens du føler seg kald. Jeg ønsket å avkle meg i alle fall dirret kroppen av kulde. Jeg kunne se dampen samtidig som jeg pustet tungt, og benkene var okkuperte av snøen slik at jeg ikke kunne hvile halvveis. Jeg fortsatt å dra opp og mange hyggelige forbipasserende folk hilste på meg med "Dzień dobry" eller "Cześć". Jeg stoppet flere ganger for å stikke utenom sporen for å fange dyrebare bilder. Snøen ved veien er mye djupere at jeg sank ned 50 centimeter da jeg prøvde å legge et steg på den, så holdte snøen på klærne og buksene mine som var knapt mulig å bli kvitt av den.