04. august På lørdag, lærer min har sagt jeg må skrive en tekst og overrasker ham, men jeg hadde så mye arbeid i denne uken, å bare skrive på norsk, er ganske overraskende. Så mange ting har skjedd i uken : på sondag, hadde en nordmann vunnet den siste løpet på Champs-Elysées. Siden jeg har lest om jenten som var funnet død i Varhaug på mandag. Vi var i Varhaug tre uken siden; vår norske slekt kommer derifra. Når jeg leser Thorbjørn Egner på natten, så tenker jeg på Kardemommaby og for meg det er likt Varhaug : en liten by, hvor nesten alle er slekt, hver personer kjenner hverandre og deres dyrene og kjenner hvem som sover, og hvor de sover (i hengkoyen, i fengsel...), og hvorfor ikke (de røver). Jeg vokste opp i en liten by som det. Men ser nå ei jente funnet død på en sti på en liten fredelig by, det gjører å tenker på mine barndom, og på mine barn, på Sunniva og hennes næresten. Vi er aldri trygge noen steder, også vår minne skal forandre. Siden mandag på ettermiddagen snakket jeg med min kollega, hennes stemme var lite rar, fjernt. Hun sa til meg at hennes far, 80 år gammel, gikk ut fra deres hjem på sondag, og de hadde ingen nyheter. Hver dag i uken, ingen nyheter. Og på fredag fikk jeg en tekst; han er død. Også etter en langt liv, en kan føler utrygg, liv er en kort eller lang prosessen, et skåpet vi åpne, og av og til vi liker ikke hvis vi ser. Jeg er trist for hans familie, de har nå så mange spørsmål, og ingen å svåre.